En utrolig bussreise og en fantastisk uke i Cape Town

I skrivende stund sitter eg på Gardermoen i shorts og venter på flyet til Bergen. Det er -10 grader ute, et stykke unna de 30 gradene eg forlot i Cape Town, og eg har snart reist i 24 timer. 

Lørdag for 10 dager siden forlot eg Bulawayo for å delta på en studieuke ved University of Western Cape sammen med resten av studentene ved studiet Idrett, Kultur og Utviklingssamarbeid på NIH. Eg hadde satt min lit til Greyhound, et nokså anerkjent internasjonalt busselskap, for å frakte meg til Johannesburg, og derfra ville eg fly videre til Cape Town. Førsteinntrykket Greyhound ga meg var svært dårlig. Vi dro fra Bulawayo 1 time og 45 minutter for seint, men bussjåføren lovet oss at han skulle forsøke å kjøre inn den tapte tiden. Estimert kjøretid fra Bulawayo til den sørafrikanske grensa er  fire timer. Etter 3,5 times kjøring sluttet bussen å virke, og vi stoppet i veikanten midt i bushen. Sjåføren ga oss etter ti minutter beskjed om at bussen trengte en mekaniker, og at vi ville bli stående en liten stund, men han ville selvfølgelig gi oss løpende oppdateringer. Han sa også at vi helst ikke måtte gå utenfor bussen, for det var en del ville dyr i området. Betryggende. 10 lange og svette timer senere (air- condition ble nedprioritert) fikk vi beskjed om at det ville komme en ny buss for å ta oss videre til Johannesburg snarlig. En time etter det var vi på veien igjen. På det tidspunktet var det fem timer til flyet mitt forlot OR Tambo flyplass i Johannesburg, og imed at vi var ihvertfall åtte timer unna busstasjonen i Johannesburg måtte eg innse at det flyet kom til å dra uten meg. Humøret mitt var bekmørkt. Vi fortsatte imidlertid turen, og nådde i løpet av en halvtime frem til Beit Bridge grenseovergang til Sør Afrika. På grenseovergangen måtte vi gjennom fire steg; en passkontroll på Zimbabwe- sida, en passkontroll på Sør Afrika sin side, en febersjekk for å fastslå at man ikke hadde Ebola og en baggasjesjekk. Vi stod bak fire busser i køen, og brukte derfor drøye to timer på å få alle mann over til andre sida. På dette tidspunktet var det mildt sagt en generell misnøye ovenfor Greyhound å spore i hele reisefølget, meg selv inkludert. 

Eg hadde på forhånd blitt advart mot Johannesburg som en av de farligste byene i hele Afrika, og det ble sagt at man IKKE burde være ute etter at det ble mørkt. Når vi forlot grensa var estimert ankomsttid kl halv sju, omtrent akkurat når det blir mørkt her nede. Eg hadde fortsatt et lite håp (dumme meg) om å komme meg til flyplassen før de sene kveldstimer, for deretter å forhåpentligvis kunne rekke et fly til Cape Town, hvor eg hadde undervisning morgenen etterpå. Det meste av håp var imidlertid knust når vi ankom Johannesburg kl 21:00, ufattelige 15 timer etter skjema. Ved bussterminalen hadde broren til vertsfaren min, Johnny, venta siden kl 13:00, sannsynligvis fordi vertsmora mi hadde fortalt han at hvis noe skjedde med meg i Johannesburg var det ene og alene hans feil. Vi fikk bekrefta at det ikke var noen flere fly som gikk til Cape Town i løpet av kvelden, og vi fikk tilbud om å overnatte hos Johnny, noe vi satte veldig stor pris på ettersom vi hadde blitt anbefalt om ikke å ta taxi eller bevege oss til fots fra bussterminalen på kveldstid. 27 timer i buss hadde etterlatt meg og mitt norske reisefølge Mari både sulten og trøtt, og det var rett og slett kokvarmt at kona til Johnny hadde middag klar til oss når vi kom hjem til dem. For å rekke første flight til Cape Town morgenen etter stod vi opp kl 04:30, og ni timer senere var vi omsider fremme ved University of Western Cape, etter en begivenhetsrik, lang og, la oss ikke glemme, dyr reise. 

Meg på skuldra til 2,02 meter høye Nico på Foo Fighter konsert
på Cape Town stadium

Cape Town var imidlertid verdt strevet, de siste åtte dagene har levert på et stabilt og meget høyt nivå. Første post på programmet i Cape Town var å få klippt meg. Eg hadde to uker tidligere tatt sjansen på å klippe meg hos en frisør/barber i Bulawayo. Det gjør eg aldri igjen. To uker med pottesveis var mer enn nok, og frisøren i Cape Town ble direkte provosert av å se hvor stygt håret mitt var klippt. Tirsdagen var det duket for julebord på Mama Africa, et julebord som inneholdt alt man forventer fra et julebord med 15 nordmenn på en restaurant hvor det koster under 15 kroner for en pils. Onsdagen var høydepunktet i uka, og muligens også i livet sålangt. Eg har konkludert med at denne opplevelsen ihvertfall er inne på topp 5 lista. Eg snakker selvfølgelig om Foo Fighters konsert på Cape Town stadium. Der skulle de spille mot Kaizer Chiefs, et britisk band oppkalt etter den sørafrikanske fotballklubben med samme navn, hvor Lukas Radebe i sin tid ble hentet fra. Kaizer Chiefs ble imidlertid feid av bana, og Foo Fighters holdt koken i intet mindre enn tre timer, som ikke var ett minutt for mye. Det å se yndlingsbandet live på en høymoderne stadion som rommer 55.000, under åpen stjernehimmel i Cape Town og med et  reisefølge som i løpet av året har blitt gode venner (en gjeng med idioter og en tulling, som vi kaller oss), var ubeskrivelig. Denne beskrivelsen kommer ikke i nærheten av å formidle den koken og det trøkket som Foo Fighters med Dave Grohl i spissen skapte inne på den arenaen, og siden alle leserne av denne bloggen er norske vil eg bare skrike ut at Foo Fighters også kommer til Telenor Arena den 10. juni (eg har allerede billetter. Takk Fredrik). 

Spooning på vei opp til Table Mountain i firetida om morgenen

En fantastisk uke i Cape town ble kronet med et forsøk på å bestige Table Mountain kl 02:30 i dag tidlig. Forsøket ble stoppet en halvtime fra toppen grunnet meget sterk vind, muligens storm, som gjorde at eg og mitt reisefølge (5 stk totalt) måtte søke ly under en fjellhylle. Der delte vi på hverandres kroppsvarme mens vi spiste snickers og nøtter, og hadde det egentlig relativt koselig. Vi skal alle være svært glad for at Håkon, reisefølgets desidert mest fjellvante, hadde beordret oss om å ta med nok klær (selv hadde han med flere bukser). Uten han er det store sjanser for at noen av oss hadde sittet der i shorts og t- shorte, noe som ikke hadde fungert bra veldig lenge. Litt skuffet måtte vi etterhvert erkjenne at vi ikke kom oss til toppen på Table Mountain i denne omgang. Det skal nevnes at Table Mountain er et fjell som stort sett alle turister som besøker Cape Town bestiger uten problem, så det er imponerende (dårlig) at vi ikke kom oss helt opp.

Nå skal eg være hjemme i Norge i 11 dager, før turen går videre til Zanzibar for å feire nyttårsafta med en stor andel av årets idrettsfredskorpsere. Det treffer godt å være hjemme i Norge igjen, selv om det var helt latterlig korttenkt av meg å reise i shorts. Eg vil benytte anledningen til å ønske god jul og godt nyttår til de vennene som liker meg godt nok til å følge med på denne bloggen. Eg setter pris på samtlige lesere. 

Nok et blogginnlegg fra Zim, det lengste sålangt. Stikkord: Lusaka, geiteslakt, "sosial" fotball og 103-årsdag i "the rural areas"

Rudolf og lillesøster

Den siste måneden har eg besøkt Lusaka, slakta en geit, blitt headhunta til et sosialt fotballag stort sett bestående av tidligere eliteseriespillere og/eller landslagsspillere og feiret min vertfars bestefar sin 103-årsdag i min families "rural home".

For å komme meg til Lusaka tok eg buss, som kostet omtrent en fjerdedel av det en flytur ville kostet. Bussturen fra Bulawayo til Vic Falls tok seks timer, og eg kom til grenseovergangen mellom Zimbabwe og Zambia rundt ni en torsdagskveld. Siden eg har midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse i Zimbabwe skulle eg etter boken ikke betale visum for å krysse grensen. Den boken hadde ikke de zambiske grensevaktene sett noe til, og de insisterte på at eg måtte betale $50 for et midlertidig zambisk visum. Etter noen få langskudd på diskusjon fra min side måtte eg bittert innrømme tap og betale. En overpriset taxitur senere var eg på Livingstone Backpackers, hvor de lokale fredskorpserne Nicolaj, Håkon og Christian satt og ventet på meg. Det var både rart og godt å snakke norsk igjen. Dialekten min hørtes de første minuttene i samtalen ut som en blanding av stril, bergensk og engelsk. Eg fant heldigvis ut av det etterhvert, og vi fikk oppdatert hverandre om smått og stort som hadde hendt siden sist vi var sammen i Livingstone. Eg konkluderte med at det var både fordeler og ulemper med å være alene som fredskorpser i Bulawayo sammenlignet med å være to eller flere i samme by. Fredags morgen dro meg og Nicolaj videre til Lusaka. Nico hadde på forhånd bestilt billetter hos Shalom busselskap, og ordnet oss plasser fremst i bussen. Bussen skulle etter planen dra fra Livingstone kl 08:00. Klokken 08:15 var bussen pakket og klar. Vi hadde fått konstatert at Nico sitt sete var uregulerbart og i konstant lenestolstilling, noe som ikke falt i god jord hos personen som hadde bestilt setet rett bak han. Klokken 08:20 ankom en lokal prest bussens midtgang og satte i gang en tordentale som fikk rogalandske dommedagspredikanter til å fremstå som Knut Arild Hareide i forhold. De første fem minuttene var det litt sjarmerende, etter en halvtime var både eg og Nico på bristepunktet. Presten forlot etterhvert bussen til rungende applaus, og vi kunne endelig starte vår åtte timer lange busstur. I løpet av turen fikk vi høre bussjåføren dute med det som uten tvil er den styggeste bildutelyden eg noen gang har hørt i hvert fall hundre ganger, noe som til slutt førte til at Nico skjellte han ut på norsk mens eg døde av latter ved siden av. Vi fikk også sett en nypåbegynt skogbrann som det virket som det bare var meg og Nico på hele bussen som syntes var utenom det vanlige. Klokken fem ankom vi Lusaka, og før vi var ute av bussen hadde allerede fem taxisjåfører tilbudt sine tjenester både høylydt og aggresivt. En time senere var vi i bassenget på Lusaka Backpackers etter en tur innom Nandos, etter min mening den beste fastfoodrestauranten i Zimbabwe og Zambia. Litt senere på kvelden møtte vi Jon Eivind og Kristoffer på et misseshow på Ridgeway hotell. Hvordan de klarte å bli invitert dit er eg usikker på. Stemningen var imidlertid god kvelden gjennom, selv om planen vår om å late som vi var agenter fra Vogue og Dolce & Gabbana ikke fungerte veldig bra. Dette skyldes sannsynligvis at meg og Kristoffer gjentatte ganger var oppe på scenen og danset under konsertene, hvorav en av gangene Kristoffer gikk opp på scenen og sto der helt alene og latet som han kastet ut snøret. Dette ble etterfulgt av at eg tok magaplask inn på andre siden av scenen og sprellte over scenen til jubel og latter fra de oppmøtte (det virket som en god idê der og da) På lørdagen klarte jeg å bli kjent med en brite og to canadiere som også bodde på backpackeren. De skulle kjøre til Livingstone dagen etterpå, og hadde en ledig plass i bilen, noe som passet perfekt for meg. Lørdagskvelden dro ut i det uendelige, og meg og Kristoffer ankom backpackeren klokken seks om morgenen. Siden eg ikkje visste kortid mine nye venner skulle dra, og eg ikkje hadde planer om å bli etterlatt for en ny busstur med Shalom, pakket eg sakene mine og satte meg i en strandstol i nærheten av resepsjonen på backpackeren. Der lå eg og duppet fram til klokken ni, når mine nye venner var klar for avgang og vennlig vekket meg for å si fra. De første tre timene av bilturen sov eg tungt i baksetet på bilen. Når eg våknet var vi i Chirundu, som er en grenseovergang mellom Zambia, Zimbabwe og Mozambique. Med andre ord ikke på veien til Livingstone, og vi ble informert om at vi hadde kjørt en time i feil retning. Dette skyldtes i følge sjåføren den utrolig dårlige skiltingen langs veien. Vi kjørte frustrert tilbake samme vei som vi kom fra, og en time senere var vi tilbake på riktig vei. Seks timer og altfor mange runder 20 spørsmål og "hva ville du valgt- dilemma" senere var vi framme i Livingstone, hvor eg alene fortsatte over grensen til Zimbabwe. Eg ankom Vic Falls Backpacker klokken halv ti om kvelden etter en lengre enn forventet taxitur fra grensen. Backpackeren så veldig mørk ut, og porten var lukket. Eg ringte ved porten flere ganger uten svar, og bestemte meg for å gå inn uten klarsignal. Dette angret eg på med en gang eg var innenfor porten og hørte aggressiv bjeffing fra vaktbikkja som kom løpende mot meg. Eg prøvde å gå ut igjen, men var så stresset at eg fomlet med håndtaket uten å klare å åpne døren. Siste paniske løsning var å snu ryggen til, som til min store begeistring fungerte ganske bra. Hunden nøyde seg med litt sniffing og vennlig biting av beina mine, og etter at eg hadde brukt et par minutter på å roe pulsen ned fra 200 slag i minuttet fortsatte eg til resepsjonen og fikk sjekket inn for natten. Dagen etterpå skulle eg ta bussen fra Vic Falls til Bulawayo klokken halv åtte. Vi dro derfra klokken ti, og eg kunne med sikkerhet konstatere at eg ikkje kom til å rekke språktimen klokken to.

Den utvalgte

Heftig pruting på gang

Søndagen helgen etterpå var et høydepunkt i året så langt. Vi hadde snakket om det lenge (meg, vertsfaren min og vennene hans); å kjøpe en geit og ha det de lokale kaller"brai", hvor man griller og spiser nyslaktet kjøtt, helst akkompanjert av noen rolige kalde. Denne søndagen ble imidlertid ord gjort om til handling, sannsynligvis etter en del triksing i kulissene av vertsfaren min dagen før, og vi dro av gårde tidlig om morgenen for å kjøpe en geit. Vi måtte innom et par plasser før vi fikk prutet ned til en pris vertsfaren min kunne akseptere.

Her prøver vi å binde geiten
samtidig som alle har
latterkrampe. Lettere
satgt enn gjort

Han mente det var umulig å få en god pris når man kom med en bil med firhjulstrekk og en hvit mann. Han hadde et poeng. Det endte med at vertsfaren min og vennene hans skjelte ut selgeren høylydt på ndebele (det lokale språket), med et par bannord på engelsk hevet inn for min skyld. Vi ble enig om $50, altså litt over 300 kroner, noe eg regnet som en fantastisk pris for en hel geit. Vertsfaren min var dritsur fordi vi ikke fikk den for $40. Selgerne bandt føttene til geiten med et ganske tynt tau, og vi fikk den inn i bilen. Et par minutter inn i bilturen på vei tilbake hadde geiten revet seg løs fra tauene, og stod på alle fire i baksetet, dritsur og livredd med god grunn. Vi stoppet midt på hovedveien for å binde den fast igjen, noe som til slutt førte til at alle fikk latterkrampe fordi en av kompisene mine var dritredd for å røre geiten.

I ettertid kjent blant lokale
som "The Norwegian
Goat Butcher"

Vi fikk til slutt fraktet geiten hjem, og eg meldte meg frivillig, egentlig ment som en spøk, til å utføre selve slaktet. Ingen av de andre hadde lyst til å gjøre det, så det endte med at eg ble tildelt jobben. Med en blandet følelse av frykt og spenning gikk eg for å hente kniven min (takk for gaven, Børre), mens vertsfaren min gjorde klar slaktestasjonen. Selve slaktet gikk ganske fort for seg, og eg fortalte meg selv gang på gang at når eg har spist kjøtt hele livet må eg pent takle ubehagelighetene rundt det å slakte et dyr.Neste steg var å fjerne skinnet, og der overlot eg stafettpinnen til vertsfaren, som hadde gjort det mange ganger før og ikkje hadde den minste tiltro til at eg kom til å få det til. Mens vi fjernet skinnet hadde vennene mine, som er lærere på skolen, fått noen av internatelevene til å fyre opp grillen. I den prosessen mistet en av elevene en brennende avis ned på det knusktørre gresset som ikke har blitt regnet på på åtte måneder. Han klarte heldigvis å slukke brannen før den spredde seg, men måtte tåle to rimelig harde ørefiker av vertsfaren min rett etterpå. Lærere har lov til å straffe elevene fysisk her, og eg må innrømme at eg sliter med å venne meg til det. Det er imidlertid ikke veldig vanlig lenger, heldigvis. 

Her grilles det innvoller

Meg og min vertsfar

I løpet av dagen fikk eg en del nye smaksopplevelser. Det var ikke snakk om å la noe av geiten gå til spille, og omtrent alt vi fant inne i geiten ble hevet på grillen. Dette inkluderte testiklene, noe som til min store overraskelse smakte ganske ålreit (i ettertid kan eg ikkje skjønne korfor eg takket ja når eg ble tilbudt en nygrillet spermbeholder). Leveren var også en av godbitene, mens nyren var en av de eg godt kunne klart meg uten. Eg blei gjennom hele dagen ledd av fordi eg var opptatt av hygieniske bagateller som for eksempel å ikkje bruke samme fat for rått kjøtt og ferdigstekt kjøtt og fordi eg valgte å desinfisere hendene mine hyppig. Det var imidlertid verdt bryet når eg kunne avlegge normal rapport ved enden av dagen. Vi rakk akkurat å fullføre ribbene i tid til å se Chelsea- Manchester City, så med andre ord var dagen ganske perfekt; et seks timer langt måltid etterfulgt av en godbit av en fotballmatch. 

Den påfølgende tirsdagen trente eg som vanlig SOS barnebyers barneskole sitt u9- lag. I en av pausene trikset og driblet eg litt rundt med guttene, noe som ble lagt merke til av treneren til u12- laget. Etter treningen kom vi i snakk, og han inviterte meg til å spille kamp den påfølgende helgen for det "sosiale fotballaget" han er trener for, Mzilikazi Pirates. De skulle vise seg å bestå stort sett av tidligere fotballproffer fra Zimbabwes eliteserie. En av dem har vært proff på Kypros, en annen i Polen, og mange av dem har spilt på landslaget til Zimbabwe med tilnavnet The Warriors. Den feteste av alle er 60 år gammel, og herjer tidvis med motstandernes forsvar fra sin rolle som hengende spiss. Han løper maks en kilometer i løpet av 90 minutter. 
Debutkampen min var en blandet opplevelse. Før det var gått 20 minutter hadde eg skårt to mål, som selvfølgelig var hyggelig, men det førte til at resten av kampen var en tirade av sene stygge taklinger mot undertegnede, noen av dem over knehøyde. Dommeren holdt imidlertid kortene i lomma, muligens fordi han hadde glemt det mørkerøde kortet hjemme. Etter kampen ble alle spillerne, pluss 20 andre folk som alltid ser på kampene, sittende igjen for den sosiale delen av opplegget, som for de fleste er den aller viktigste delen. Det er obligatorisk å være igjen i minst to timer etter endt kamp, samt delta på allsang av lagets eneste supportersang. Målbonusen min var å bli spandert øl på hele ettermiddagen, og bli invitert til de 25 gjenværende kampene i sesongen. En av sjefene til det lokale eliteserielaget Bulawayo Highlanders ga meg i tillegg en stående invitasjon om å komme å trene med dem. Highlanders har en enorm supporterskare rundt om i området, så akkurat det tilbudet har eg tenkt å ta han opp på bare for historiens skyld. 

Bursdagsbarnets hjem

Her må man holde øya åpne
og være forberedt på alt
langs veien

Helgen etterpå var det duket for en tur ut på landet, til det man her kaller "the rural area". Etter en to timers kjøretur som startet kl 0300, på en vei som ifølge bestefar så sine beste dager på tidlig 80- tall, og i et baksete med fire andre, kom vi fram til Tsholotsho etter omtrent fem intense kramper på baksiden av låret. Der skulle vi feire min zimbabwesiske oldefars 103- årsdag; en imponerende alder, spesielt med tanke på at forventet levealder i Zimbabwe i store deler av hans liv har ligget rundt førti år. Stort sett hele slekta og resten av landsbyen hadde møtt opp for denne festen, og en generator hadde blitt leid inn for anledningen slik at vi kunne ha strøm til et musikkanlegg. Det brakte ganske stor oppmerksomhet at det hadde ankommet en hvit mann til landsbyen, noen av innbyggerne hadde aldri sett en hvit mann, og syntes naturligvis at det var veldig spennende. De fleste av dem snakket imidlertid ikke engelsk, noe som gjorde kommunikasjon krevende, og gjorde at de stort sett bare stirret. Dagen i forveien hadde de slaktet en ku, og den ble nå tilberedt for å mette de noen og hundre fremmøtte gjestene. Selve festen ble innledet med en katolsk messe på Ndebele. 

Bongotrommene var på plass

Meg og landsbyhøvdingen

Som mann var eg så heldig at eg fikk en stol, alle de fremmøtte damene ble henvist til tepper på gulvet. Etter halvannen time kulminerte messen i sang, jubel og full fest, og gamle damer på 70-80 år danset med hverandre i ekstase. Kontrasten til den forrige katolske messen eg deltok på med min far i Westminster Cathedral i London kunne ikke vært større. 
Etter messen åt vi den slaktede kua før neste post på programmet begynte. Da var det tid for taler av forskjellige fremtredende personer i landsbyen, selvfølgelig på Ndebele, og de hadde alle mye på hjertet. Etter dette var det tid for å sprette champagnen, og et lyst hode fikk en idê om at det hadde vært morsomt hvis det var eg som gjorde dette. Eg takket ja, som eg ofte gjør, uten å tenke over at eg aldri hadde gjort noe slikt før. Eg gjorde meg imidlertid umiddelbart klar for å sprette min første champagne noensinne foran flere hundre mennesker, og det gikk overraskende bra. Vertsfaren min kom etterhvert løpende inn på scenen og styrte meg slik at eg sprutet champagne på bursdagsbarnet, noe eg instinktivt var usikker på kordan ville bli mottatt. Det gikk heldgivis bra, og etter dette ble eg oppfordret til å danse. Dette ble godt mottatt av de fremmøtte, til tross for min åpenbare mangel på ferdigheter, og eg endte til slutt opp i en slowdance med landsbyhøvdingen, noe min vertsfar hevder de kommer til å snakke om i den landsbyen i flere år fremover. En vanvittig kul dag hvor eg møtte noen herlige folk og fikk oppleve en helautentisk del av livet på landet i Afrika.

Det ble ikke ansett som nødvendig å sikre lasten for en totimers biltur ala Rally Dakar. Ja, den stolen ligger faktisk løst oppå alt det andre.

En lokal og meget god frukt som ingen kunne fortelle meg det engelske navnet på

Damenes og barnas sitteplass

Bursdagsbarnet kort tid ette rå ha blitt dunket i champagne

Lillesøs

Pacific Blue Zimbabwe

Misseshow i Lusaka

Sikhulile Secondary and High school sitt u15- lag etter match, for mange av gutta deres første noensinne.

(Han tar litt) Innlegg nummer 2

Artikkel i The Chronicle

Ett stykke fresh sykkelhjelm

En ny måned sør for ekvator er passert, og i skrivende stund er det rolige 31 grader her på soverommet mitt. Oktober er den varmeste måneden her i Zimbabwe, og i dag presterte eg å bli gjennomsvett av å spise havregrøt til frokost. Ypperlig start på dagen, spesielt med tanke på at neste post på programmet var å sykle fem kilometer til kontoret i Africa House. Sykkelturen til kontoret inneholder for øvrig mange lange blikk fra de eg sykler forbi. Om det er fordi eg er hvit, om det er fordi det har vært en artikkel om meg og min kollega fra Tanzania i den populære søndagsavisen The Chronicle (se bilde), eller om det er fordi min arbeidsgiver, Sports and Recreation Commission, utstyrte meg med det som sannsynligvis er den fresheste hjelmen på den sydlige halvkule (se bilde), det vet eg ikke.
Sannsynligvis er det på grunn av hjelmen.

Typisk kombi

Hentet fra Jason Bourne Identity

Den foregående måneden har vært interessant. Med et internett omtrent like stabilt som Gaza- stripen har dette blogginnlegget blitt ufrivillig utsatt flere ganger. Dette har ført til en storm av sinte leserbrev, men stort sett bare fra nær familie. Nå er imidlertid endelig internett- spesialisten på skolen tilbake fra begravelse, og wifi er oppe og går, enn så lenge. Eg vil nå benytte anledningen til å fortelle om busstilbudet her nede, som eg den siste måneden har fått stiftet et nært bekjentskap med. Bussen, eller kombien som den kalles her ende, er som oftest en Toyota Hiace stappet med i hvert fall 19 seter. Det er imidlertid plass til et tilnærmet ubegrenset antall mennesker hvis det virkelig røyner på, og det meste eg har opplevd så langt er 26 personer. For en som ligger på grensen til klaustrofobisk anfall i en heis med mer enn to personer kan dette føre til utfordringer, og det hjelper hjelper lite at temperaturen inne i bussen midt på dagen når godt over 30 grader. 

Når i tillegg kombi- sjåføren tidvis kjører som om han er med i en 

Lørdags morgen, og bussen er tom

fluktscene i Jason Bourne Identity kan bussturer 

være noe av det mer spennende man kan oppleve. 

En annen utfordring med kombiene er at de ikke følger noen tidstabell. Bussen går når bussen er full, det vil si at det skal være minst 16 personer om bord. Det er med andre ord storeslem å være første mann inn på bussen, noe eg fikk oppleve en tidlig lørdags morgen når eg fikk testet tålmodigheten min med en drøy times venting før bussen var full. Perfekt tidsberegning kan grense til kunst her nede, en kunst eg for øyeblikket ikke er i nærheten av å mestre. Til min store trøst virker det som det er få av de andre her nede som mestrer den heller. 

Drapsmaskin

Her i Bulawayo bor eg på området til en internatskole, Northlea High School, i huset til en av lærerne på skolen, hans kone og hans datter på halvannet år. Forrige søndag løp eg intervaller på skolens rugbybane, og fikk mitt første møte med hundene til skolens vaktmester. Det er tre av de, og de går løst rundt på skolens område, noe som fikk meg til å konkludere med at de sannsynligvis var tamme. Det har i ettertid vist seg å være feil konklusjon. Midt i andre 

intervall rundt rugbybanen kom det tre hunder

gående mot meg cirka 40 meter unna, og såvidt 

eg kan huske så de omtrent ut som hunden på bildet til høyre. Sønnen til vaktmesteren kom spurtende forbi hundene i retning meg. Eg stoppet og ventet  på han, og når han hadde kommet bort til meg,  gispende etter pust, sa han følgende: 

"They want to bite you. If I were you I would leave." 

Han trengte ikke å be meg to ganger, og i løpet av det neste øyeblikket var eg i fullt firsprang retning innendørs. De som kjenner meg godt vet at eg ikke er overlig begeistret for dette dyret som kalles menneskets beste venn, så det kan bli et spennende år for min del, og eg krysser både fingre og tær for at rabies- vaksinen gjør jobben når uhellet er ute. 

Bloggens første innlegg: Om de første ukene i Afrika og maskotparaden til African Union Region 5 Youth Games

Senk skuldrene, ventetiden er over, her kommer det etterlengtede første blogginnlegget om min hverdag som idrettsfrivillig i Bulawayo i Zimbabwe.

Nå har eg vært i Bulawayo i akkurat en uke, etter å ha tilbrakt ti dager i Livingstone i Zambia og fem dager i Harare, som er hovedstaden i Zimbabwe. Det har vært noen interessante uker, og det er mye som er nytt og annerledes fra Norge her i det sørlige Afrika. Selv om eg ankom i det som ryktes å være vinter her nede, er det stort sett 25-30 grader på dagtid, noe som gjør at levetiden til en T-skjorte ofte bare er et par timer lang hvis man gjør aktiviteter som foregår over hvilepulsnivå. Heldigvis er det veldig sosialt akseptert å svette her nede, så eg må bare bli vant til å være våt på ryggen.

Den første magesjauen kom allerede i Harare, og med den mitt første møte med det afrikanske helsevesenet. Etter å ha betalt 1500 kroner for å bli testa for malaria, kolera og det som måtte være av dødelige sykdommer, og venta to timer på testresultatene (som skulle komme etter en halvtime) i en sykeseng på observasjonsrom med ti andre (se bildet til venstre), ble eg som en lettet mann (hele besøket kostet over 2000 kr) sjekket ut etter å fått diagnosen matforgiftning. Det skulle allikevel gå salige syv dager før eg fikk se stolpe igjen.

Dagens mannskap i dagens transportmiddel

Mitt første virkelige møte med det kjente uttrykket "African time" kom i går, etter å ha blitt invitert til å delta på "Unveiling of the Mascot"-paraden som ble arrangert i forbindelse med African Union Region 5 Under 20 Youth Games som skal arrangeres i desember i Bulawayo. Eg fikk beskjed om å møte klokken 0730 på Africa House, en halvtime før arrangementet etter planen skulle starte på St. Patricks Hotel. Når eg kom inn døra på kontoret klokken 0730 som avtalt hadde omtrent halvparten av de som skulle være der kommet. Det virket ikke å bekymre noen andre enn meg. En drøy time seinere hadde alle ankommet, og vi dro ned til St. Patricks Hotel ved hjelp av Pickupen på bildet over,

Meg og The Man of the Moment,
 turneringens maskot

som har plass til et ubegrenset antall passasjerer og hvor jeg var tiltenkt en plass på lasteplanet. (Fun fact: det er vanlig å bruke en sånn pickup som lagbuss for fotballag i Bulawayo- området) Til tross for at arrangementet skulle startet for 45 minutter siden var det ingen som var i nærheten av å innta plassene sine når vi ankom hotell St. Patrick. Ingenting var i nærheten av å begynne, tilsynelatende fordi alle ikke hadde kommet enda. Vi fikk beskjed om å sitte oss ned og ta livet med ro. Og roen fikk virkelig tid til å senke seg, for det gikk 45 minutter til før vi var i gang. Klokken 09:30 begynte arrangementet, bare 1,5 time på overtid, noe som ikke var så aller verst i følge mine kolleger.

Meg og to Zulu- dansere fra Sør- Afrika

Etter en litt turbulent start for min del, hvor eg etter beste evne prøvde å være like rolig og tålmodig som mine afrikanske kolleger, ble Maskot- paraden en fantastisk opplevelse. Det var full pinne med afrikansk musikk, dansing og "råning" med politieskorte gjennom hele byen i seks timer i strekk. Maskoten, som kan ses på bildet til venstre, holdt det gående i de første tre timene før han holdt på å krepere av hetesjokk. Det var visst en smule varmt å danse i et elefantkostyme i tre timer i strekk i 30 grader. Mine forsøk på dansing ble imidlertid meget vel tatt i mot av publikum med både hånlig latter og peking. Eg innser at eg har en del å gå på på dansefronten. 

I løpet av dagen klarte eg også å finne et fotballag. De hadde lenge leita etter en stor, tung og hvit "target man" ala Bengt Sæternes som kan stusse lange oppspill videre i bakrom. Mission accomplished. Uheldigvis har det zimbabwesiske overgangsvinduet nylig stengt, noe som gjør at det blir en stund til eg får debutert. Eg prøvde å foreslå at vi kunne jukse med dommerkortet, men treneren deres hadde ikke så veldig trua på at eg kunne gå ubemerket hen som Kopa Ndlovu. 

Alt i alt en fantastisk dag eg ikke vil glemme på en stund. Afrika leverer.