(Han tar litt) Innlegg nummer 2

Artikkel i The Chronicle

Ett stykke fresh sykkelhjelm

En ny måned sør for ekvator er passert, og i skrivende stund er det rolige 31 grader her på soverommet mitt. Oktober er den varmeste måneden her i Zimbabwe, og i dag presterte eg å bli gjennomsvett av å spise havregrøt til frokost. Ypperlig start på dagen, spesielt med tanke på at neste post på programmet var å sykle fem kilometer til kontoret i Africa House. Sykkelturen til kontoret inneholder for øvrig mange lange blikk fra de eg sykler forbi. Om det er fordi eg er hvit, om det er fordi det har vært en artikkel om meg og min kollega fra Tanzania i den populære søndagsavisen The Chronicle (se bilde), eller om det er fordi min arbeidsgiver, Sports and Recreation Commission, utstyrte meg med det som sannsynligvis er den fresheste hjelmen på den sydlige halvkule (se bilde), det vet eg ikke.
Sannsynligvis er det på grunn av hjelmen.

Typisk kombi

Hentet fra Jason Bourne Identity

Den foregående måneden har vært interessant. Med et internett omtrent like stabilt som Gaza- stripen har dette blogginnlegget blitt ufrivillig utsatt flere ganger. Dette har ført til en storm av sinte leserbrev, men stort sett bare fra nær familie. Nå er imidlertid endelig internett- spesialisten på skolen tilbake fra begravelse, og wifi er oppe og går, enn så lenge. Eg vil nå benytte anledningen til å fortelle om busstilbudet her nede, som eg den siste måneden har fått stiftet et nært bekjentskap med. Bussen, eller kombien som den kalles her ende, er som oftest en Toyota Hiace stappet med i hvert fall 19 seter. Det er imidlertid plass til et tilnærmet ubegrenset antall mennesker hvis det virkelig røyner på, og det meste eg har opplevd så langt er 26 personer. For en som ligger på grensen til klaustrofobisk anfall i en heis med mer enn to personer kan dette føre til utfordringer, og det hjelper hjelper lite at temperaturen inne i bussen midt på dagen når godt over 30 grader. 

Når i tillegg kombi- sjåføren tidvis kjører som om han er med i en 

Lørdags morgen, og bussen er tom

fluktscene i Jason Bourne Identity kan bussturer 

være noe av det mer spennende man kan oppleve. 

En annen utfordring med kombiene er at de ikke følger noen tidstabell. Bussen går når bussen er full, det vil si at det skal være minst 16 personer om bord. Det er med andre ord storeslem å være første mann inn på bussen, noe eg fikk oppleve en tidlig lørdags morgen når eg fikk testet tålmodigheten min med en drøy times venting før bussen var full. Perfekt tidsberegning kan grense til kunst her nede, en kunst eg for øyeblikket ikke er i nærheten av å mestre. Til min store trøst virker det som det er få av de andre her nede som mestrer den heller. 

Drapsmaskin

Her i Bulawayo bor eg på området til en internatskole, Northlea High School, i huset til en av lærerne på skolen, hans kone og hans datter på halvannet år. Forrige søndag løp eg intervaller på skolens rugbybane, og fikk mitt første møte med hundene til skolens vaktmester. Det er tre av de, og de går løst rundt på skolens område, noe som fikk meg til å konkludere med at de sannsynligvis var tamme. Det har i ettertid vist seg å være feil konklusjon. Midt i andre 

intervall rundt rugbybanen kom det tre hunder

gående mot meg cirka 40 meter unna, og såvidt 

eg kan huske så de omtrent ut som hunden på bildet til høyre. Sønnen til vaktmesteren kom spurtende forbi hundene i retning meg. Eg stoppet og ventet  på han, og når han hadde kommet bort til meg,  gispende etter pust, sa han følgende: 

"They want to bite you. If I were you I would leave." 

Han trengte ikke å be meg to ganger, og i løpet av det neste øyeblikket var eg i fullt firsprang retning innendørs. De som kjenner meg godt vet at eg ikke er overlig begeistret for dette dyret som kalles menneskets beste venn, så det kan bli et spennende år for min del, og eg krysser både fingre og tær for at rabies- vaksinen gjør jobben når uhellet er ute.