En utrolig bussreise og en fantastisk uke i Cape Town

I skrivende stund sitter eg på Gardermoen i shorts og venter på flyet til Bergen. Det er -10 grader ute, et stykke unna de 30 gradene eg forlot i Cape Town, og eg har snart reist i 24 timer. 

Lørdag for 10 dager siden forlot eg Bulawayo for å delta på en studieuke ved University of Western Cape sammen med resten av studentene ved studiet Idrett, Kultur og Utviklingssamarbeid på NIH. Eg hadde satt min lit til Greyhound, et nokså anerkjent internasjonalt busselskap, for å frakte meg til Johannesburg, og derfra ville eg fly videre til Cape Town. Førsteinntrykket Greyhound ga meg var svært dårlig. Vi dro fra Bulawayo 1 time og 45 minutter for seint, men bussjåføren lovet oss at han skulle forsøke å kjøre inn den tapte tiden. Estimert kjøretid fra Bulawayo til den sørafrikanske grensa er  fire timer. Etter 3,5 times kjøring sluttet bussen å virke, og vi stoppet i veikanten midt i bushen. Sjåføren ga oss etter ti minutter beskjed om at bussen trengte en mekaniker, og at vi ville bli stående en liten stund, men han ville selvfølgelig gi oss løpende oppdateringer. Han sa også at vi helst ikke måtte gå utenfor bussen, for det var en del ville dyr i området. Betryggende. 10 lange og svette timer senere (air- condition ble nedprioritert) fikk vi beskjed om at det ville komme en ny buss for å ta oss videre til Johannesburg snarlig. En time etter det var vi på veien igjen. På det tidspunktet var det fem timer til flyet mitt forlot OR Tambo flyplass i Johannesburg, og imed at vi var ihvertfall åtte timer unna busstasjonen i Johannesburg måtte eg innse at det flyet kom til å dra uten meg. Humøret mitt var bekmørkt. Vi fortsatte imidlertid turen, og nådde i løpet av en halvtime frem til Beit Bridge grenseovergang til Sør Afrika. På grenseovergangen måtte vi gjennom fire steg; en passkontroll på Zimbabwe- sida, en passkontroll på Sør Afrika sin side, en febersjekk for å fastslå at man ikke hadde Ebola og en baggasjesjekk. Vi stod bak fire busser i køen, og brukte derfor drøye to timer på å få alle mann over til andre sida. På dette tidspunktet var det mildt sagt en generell misnøye ovenfor Greyhound å spore i hele reisefølget, meg selv inkludert. 

Eg hadde på forhånd blitt advart mot Johannesburg som en av de farligste byene i hele Afrika, og det ble sagt at man IKKE burde være ute etter at det ble mørkt. Når vi forlot grensa var estimert ankomsttid kl halv sju, omtrent akkurat når det blir mørkt her nede. Eg hadde fortsatt et lite håp (dumme meg) om å komme meg til flyplassen før de sene kveldstimer, for deretter å forhåpentligvis kunne rekke et fly til Cape Town, hvor eg hadde undervisning morgenen etterpå. Det meste av håp var imidlertid knust når vi ankom Johannesburg kl 21:00, ufattelige 15 timer etter skjema. Ved bussterminalen hadde broren til vertsfaren min, Johnny, venta siden kl 13:00, sannsynligvis fordi vertsmora mi hadde fortalt han at hvis noe skjedde med meg i Johannesburg var det ene og alene hans feil. Vi fikk bekrefta at det ikke var noen flere fly som gikk til Cape Town i løpet av kvelden, og vi fikk tilbud om å overnatte hos Johnny, noe vi satte veldig stor pris på ettersom vi hadde blitt anbefalt om ikke å ta taxi eller bevege oss til fots fra bussterminalen på kveldstid. 27 timer i buss hadde etterlatt meg og mitt norske reisefølge Mari både sulten og trøtt, og det var rett og slett kokvarmt at kona til Johnny hadde middag klar til oss når vi kom hjem til dem. For å rekke første flight til Cape Town morgenen etter stod vi opp kl 04:30, og ni timer senere var vi omsider fremme ved University of Western Cape, etter en begivenhetsrik, lang og, la oss ikke glemme, dyr reise. 

Meg på skuldra til 2,02 meter høye Nico på Foo Fighter konsert
på Cape Town stadium

Cape Town var imidlertid verdt strevet, de siste åtte dagene har levert på et stabilt og meget høyt nivå. Første post på programmet i Cape Town var å få klippt meg. Eg hadde to uker tidligere tatt sjansen på å klippe meg hos en frisør/barber i Bulawayo. Det gjør eg aldri igjen. To uker med pottesveis var mer enn nok, og frisøren i Cape Town ble direkte provosert av å se hvor stygt håret mitt var klippt. Tirsdagen var det duket for julebord på Mama Africa, et julebord som inneholdt alt man forventer fra et julebord med 15 nordmenn på en restaurant hvor det koster under 15 kroner for en pils. Onsdagen var høydepunktet i uka, og muligens også i livet sålangt. Eg har konkludert med at denne opplevelsen ihvertfall er inne på topp 5 lista. Eg snakker selvfølgelig om Foo Fighters konsert på Cape Town stadium. Der skulle de spille mot Kaizer Chiefs, et britisk band oppkalt etter den sørafrikanske fotballklubben med samme navn, hvor Lukas Radebe i sin tid ble hentet fra. Kaizer Chiefs ble imidlertid feid av bana, og Foo Fighters holdt koken i intet mindre enn tre timer, som ikke var ett minutt for mye. Det å se yndlingsbandet live på en høymoderne stadion som rommer 55.000, under åpen stjernehimmel i Cape Town og med et  reisefølge som i løpet av året har blitt gode venner (en gjeng med idioter og en tulling, som vi kaller oss), var ubeskrivelig. Denne beskrivelsen kommer ikke i nærheten av å formidle den koken og det trøkket som Foo Fighters med Dave Grohl i spissen skapte inne på den arenaen, og siden alle leserne av denne bloggen er norske vil eg bare skrike ut at Foo Fighters også kommer til Telenor Arena den 10. juni (eg har allerede billetter. Takk Fredrik). 

Spooning på vei opp til Table Mountain i firetida om morgenen

En fantastisk uke i Cape town ble kronet med et forsøk på å bestige Table Mountain kl 02:30 i dag tidlig. Forsøket ble stoppet en halvtime fra toppen grunnet meget sterk vind, muligens storm, som gjorde at eg og mitt reisefølge (5 stk totalt) måtte søke ly under en fjellhylle. Der delte vi på hverandres kroppsvarme mens vi spiste snickers og nøtter, og hadde det egentlig relativt koselig. Vi skal alle være svært glad for at Håkon, reisefølgets desidert mest fjellvante, hadde beordret oss om å ta med nok klær (selv hadde han med flere bukser). Uten han er det store sjanser for at noen av oss hadde sittet der i shorts og t- shorte, noe som ikke hadde fungert bra veldig lenge. Litt skuffet måtte vi etterhvert erkjenne at vi ikke kom oss til toppen på Table Mountain i denne omgang. Det skal nevnes at Table Mountain er et fjell som stort sett alle turister som besøker Cape Town bestiger uten problem, så det er imponerende (dårlig) at vi ikke kom oss helt opp.

Nå skal eg være hjemme i Norge i 11 dager, før turen går videre til Zanzibar for å feire nyttårsafta med en stor andel av årets idrettsfredskorpsere. Det treffer godt å være hjemme i Norge igjen, selv om det var helt latterlig korttenkt av meg å reise i shorts. Eg vil benytte anledningen til å ønske god jul og godt nyttår til de vennene som liker meg godt nok til å følge med på denne bloggen. Eg setter pris på samtlige lesere.