Bloggens første innlegg: Om de første ukene i Afrika og maskotparaden til African Union Region 5 Youth Games

Senk skuldrene, ventetiden er over, her kommer det etterlengtede første blogginnlegget om min hverdag som idrettsfrivillig i Bulawayo i Zimbabwe.

Nå har eg vært i Bulawayo i akkurat en uke, etter å ha tilbrakt ti dager i Livingstone i Zambia og fem dager i Harare, som er hovedstaden i Zimbabwe. Det har vært noen interessante uker, og det er mye som er nytt og annerledes fra Norge her i det sørlige Afrika. Selv om eg ankom i det som ryktes å være vinter her nede, er det stort sett 25-30 grader på dagtid, noe som gjør at levetiden til en T-skjorte ofte bare er et par timer lang hvis man gjør aktiviteter som foregår over hvilepulsnivå. Heldigvis er det veldig sosialt akseptert å svette her nede, så eg må bare bli vant til å være våt på ryggen.

Den første magesjauen kom allerede i Harare, og med den mitt første møte med det afrikanske helsevesenet. Etter å ha betalt 1500 kroner for å bli testa for malaria, kolera og det som måtte være av dødelige sykdommer, og venta to timer på testresultatene (som skulle komme etter en halvtime) i en sykeseng på observasjonsrom med ti andre (se bildet til venstre), ble eg som en lettet mann (hele besøket kostet over 2000 kr) sjekket ut etter å fått diagnosen matforgiftning. Det skulle allikevel gå salige syv dager før eg fikk se stolpe igjen.

Dagens mannskap i dagens transportmiddel

Mitt første virkelige møte med det kjente uttrykket "African time" kom i går, etter å ha blitt invitert til å delta på "Unveiling of the Mascot"-paraden som ble arrangert i forbindelse med African Union Region 5 Under 20 Youth Games som skal arrangeres i desember i Bulawayo. Eg fikk beskjed om å møte klokken 0730 på Africa House, en halvtime før arrangementet etter planen skulle starte på St. Patricks Hotel. Når eg kom inn døra på kontoret klokken 0730 som avtalt hadde omtrent halvparten av de som skulle være der kommet. Det virket ikke å bekymre noen andre enn meg. En drøy time seinere hadde alle ankommet, og vi dro ned til St. Patricks Hotel ved hjelp av Pickupen på bildet over,

Meg og The Man of the Moment,
 turneringens maskot

som har plass til et ubegrenset antall passasjerer og hvor jeg var tiltenkt en plass på lasteplanet. (Fun fact: det er vanlig å bruke en sånn pickup som lagbuss for fotballag i Bulawayo- området) Til tross for at arrangementet skulle startet for 45 minutter siden var det ingen som var i nærheten av å innta plassene sine når vi ankom hotell St. Patrick. Ingenting var i nærheten av å begynne, tilsynelatende fordi alle ikke hadde kommet enda. Vi fikk beskjed om å sitte oss ned og ta livet med ro. Og roen fikk virkelig tid til å senke seg, for det gikk 45 minutter til før vi var i gang. Klokken 09:30 begynte arrangementet, bare 1,5 time på overtid, noe som ikke var så aller verst i følge mine kolleger.

Meg og to Zulu- dansere fra Sør- Afrika

Etter en litt turbulent start for min del, hvor eg etter beste evne prøvde å være like rolig og tålmodig som mine afrikanske kolleger, ble Maskot- paraden en fantastisk opplevelse. Det var full pinne med afrikansk musikk, dansing og "råning" med politieskorte gjennom hele byen i seks timer i strekk. Maskoten, som kan ses på bildet til venstre, holdt det gående i de første tre timene før han holdt på å krepere av hetesjokk. Det var visst en smule varmt å danse i et elefantkostyme i tre timer i strekk i 30 grader. Mine forsøk på dansing ble imidlertid meget vel tatt i mot av publikum med både hånlig latter og peking. Eg innser at eg har en del å gå på på dansefronten. 

I løpet av dagen klarte eg også å finne et fotballag. De hadde lenge leita etter en stor, tung og hvit "target man" ala Bengt Sæternes som kan stusse lange oppspill videre i bakrom. Mission accomplished. Uheldigvis har det zimbabwesiske overgangsvinduet nylig stengt, noe som gjør at det blir en stund til eg får debutert. Eg prøvde å foreslå at vi kunne jukse med dommerkortet, men treneren deres hadde ikke så veldig trua på at eg kunne gå ubemerket hen som Kopa Ndlovu. 

Alt i alt en fantastisk dag eg ikke vil glemme på en stund. Afrika leverer.