Ole's blogg om livet i Bulawayo: Nok et blogginnlegg fra Zim, det lengste sålangt. Stikkord: Lusaka, geiteslakt, "sosial" fotball og 103-årsdag i "the rural areas"

Rudolf og lillesøster

Den siste måneden har eg besøkt Lusaka, slakta en geit, blitt headhunta til et sosialt fotballag stort sett bestående av tidligere eliteseriespillere og/eller landslagsspillere og feiret min vertfars bestefar sin 103-årsdag i min families "rural home".

For å komme meg til Lusaka tok eg buss, som kostet omtrent en fjerdedel av det en flytur ville kostet. Bussturen fra Bulawayo til Vic Falls tok seks timer, og eg kom til grenseovergangen mellom Zimbabwe og Zambia rundt ni en torsdagskveld. Siden eg har midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse i Zimbabwe skulle eg etter boken ikke betale visum for å krysse grensen. Den boken hadde ikke de zambiske grensevaktene sett noe til, og de insisterte på at eg måtte betale $50 for et midlertidig zambisk visum. Etter noen få langskudd på diskusjon fra min side måtte eg bittert innrømme tap og betale. En overpriset taxitur senere var eg på Livingstone Backpackers, hvor de lokale fredskorpserne Nicolaj, Håkon og Christian satt og ventet på meg. Det var både rart og godt å snakke norsk igjen. Dialekten min hørtes de første minuttene i samtalen ut som en blanding av stril, bergensk og engelsk. Eg fant heldigvis ut av det etterhvert, og vi fikk oppdatert hverandre om smått og stort som hadde hendt siden sist vi var sammen i Livingstone. Eg konkluderte med at det var både fordeler og ulemper med å være alene som fredskorpser i Bulawayo sammenlignet med å være to eller flere i samme by. Fredags morgen dro meg og Nicolaj videre til Lusaka. Nico hadde på forhånd bestilt billetter hos Shalom busselskap, og ordnet oss plasser fremst i bussen. Bussen skulle etter planen dra fra Livingstone kl 08:00. Klokken 08:15 var bussen pakket og klar. Vi hadde fått konstatert at Nico sitt sete var uregulerbart og i konstant lenestolstilling, noe som ikke falt i god jord hos personen som hadde bestilt setet rett bak han. Klokken 08:20 ankom en lokal prest bussens midtgang og satte i gang en tordentale som fikk rogalandske dommedagspredikanter til å fremstå som Knut Arild Hareide i forhold. De første fem minuttene var det litt sjarmerende, etter en halvtime var både eg og Nico på bristepunktet. Presten forlot etterhvert bussen til rungende applaus, og vi kunne endelig starte vår åtte timer lange busstur. I løpet av turen fikk vi høre bussjåføren dute med det som uten tvil er den styggeste bildutelyden eg noen gang har hørt i hvert fall hundre ganger, noe som til slutt førte til at Nico skjellte han ut på norsk mens eg døde av latter ved siden av. Vi fikk også sett en nypåbegynt skogbrann som det virket som det bare var meg og Nico på hele bussen som syntes var utenom det vanlige. Klokken fem ankom vi Lusaka, og før vi var ute av bussen hadde allerede fem taxisjåfører tilbudt sine tjenester både høylydt og aggresivt. En time senere var vi i bassenget på Lusaka Backpackers etter en tur innom Nandos, etter min mening den beste fastfoodrestauranten i Zimbabwe og Zambia. Litt senere på kvelden møtte vi Jon Eivind og Kristoffer på et misseshow på Ridgeway hotell. Hvordan de klarte å bli invitert dit er eg usikker på. Stemningen var imidlertid god kvelden gjennom, selv om planen vår om å late som vi var agenter fra Vogue og Dolce & Gabbana ikke fungerte veldig bra. Dette skyldes sannsynligvis at meg og Kristoffer gjentatte ganger var oppe på scenen og danset under konsertene, hvorav en av gangene Kristoffer gikk opp på scenen og sto der helt alene og latet som han kastet ut snøret. Dette ble etterfulgt av at eg tok magaplask inn på andre siden av scenen og sprellte over scenen til jubel og latter fra de oppmøtte (det virket som en god idê der og da) På lørdagen klarte jeg å bli kjent med en brite og to canadiere som også bodde på backpackeren. De skulle kjøre til Livingstone dagen etterpå, og hadde en ledig plass i bilen, noe som passet perfekt for meg. Lørdagskvelden dro ut i det uendelige, og meg og Kristoffer ankom backpackeren klokken seks om morgenen. Siden eg ikkje visste kortid mine nye venner skulle dra, og eg ikkje hadde planer om å bli etterlatt for en ny busstur med Shalom, pakket eg sakene mine og satte meg i en strandstol i nærheten av resepsjonen på backpackeren. Der lå eg og duppet fram til klokken ni, når mine nye venner var klar for avgang og vennlig vekket meg for å si fra. De første tre timene av bilturen sov eg tungt i baksetet på bilen. Når eg våknet var vi i Chirundu, som er en grenseovergang mellom Zambia, Zimbabwe og Mozambique. Med andre ord ikke på veien til Livingstone, og vi ble informert om at vi hadde kjørt en time i feil retning. Dette skyldtes i følge sjåføren den utrolig dårlige skiltingen langs veien. Vi kjørte frustrert tilbake samme vei som vi kom fra, og en time senere var vi tilbake på riktig vei. Seks timer og altfor mange runder 20 spørsmål og "hva ville du valgt- dilemma" senere var vi framme i Livingstone, hvor eg alene fortsatte over grensen til Zimbabwe. Eg ankom Vic Falls Backpacker klokken halv ti om kvelden etter en lengre enn forventet taxitur fra grensen. Backpackeren så veldig mørk ut, og porten var lukket. Eg ringte ved porten flere ganger uten svar, og bestemte meg for å gå inn uten klarsignal. Dette angret eg på med en gang eg var innenfor porten og hørte aggressiv bjeffing fra vaktbikkja som kom løpende mot meg. Eg prøvde å gå ut igjen, men var så stresset at eg fomlet med håndtaket uten å klare å åpne døren. Siste paniske løsning var å snu ryggen til, som til min store begeistring fungerte ganske bra. Hunden nøyde seg med litt sniffing og vennlig biting av beina mine, og etter at eg hadde brukt et par minutter på å roe pulsen ned fra 200 slag i minuttet fortsatte eg til resepsjonen og fikk sjekket inn for natten. Dagen etterpå skulle eg ta bussen fra Vic Falls til Bulawayo klokken halv åtte. Vi dro derfra klokken ti, og eg kunne med sikkerhet konstatere at eg ikkje kom til å rekke språktimen klokken to.

Den utvalgte

Heftig pruting på gang

Søndagen helgen etterpå var et høydepunkt i året så langt. Vi hadde snakket om det lenge (meg, vertsfaren min og vennene hans); å kjøpe en geit og ha det de lokale kaller"brai", hvor man griller og spiser nyslaktet kjøtt, helst akkompanjert av noen rolige kalde. Denne søndagen ble imidlertid ord gjort om til handling, sannsynligvis etter en del triksing i kulissene av vertsfaren min dagen før, og vi dro av gårde tidlig om morgenen for å kjøpe en geit. Vi måtte innom et par plasser før vi fikk prutet ned til en pris vertsfaren min kunne akseptere.

Her prøver vi å binde geiten
samtidig som alle har
latterkrampe. Lettere
satgt enn gjort

Han mente det var umulig å få en god pris når man kom med en bil med firhjulstrekk og en hvit mann. Han hadde et poeng. Det endte med at vertsfaren min og vennene hans skjelte ut selgeren høylydt på ndebele (det lokale språket), med et par bannord på engelsk hevet inn for min skyld. Vi ble enig om $50, altså litt over 300 kroner, noe eg regnet som en fantastisk pris for en hel geit. Vertsfaren min var dritsur fordi vi ikke fikk den for $40. Selgerne bandt føttene til geiten med et ganske tynt tau, og vi fikk den inn i bilen. Et par minutter inn i bilturen på vei tilbake hadde geiten revet seg løs fra tauene, og stod på alle fire i baksetet, dritsur og livredd med god grunn. Vi stoppet midt på hovedveien for å binde den fast igjen, noe som til slutt førte til at alle fikk latterkrampe fordi en av kompisene mine var dritredd for å røre geiten.

I ettertid kjent blant lokale
som "The Norwegian
Goat Butcher"

Vi fikk til slutt fraktet geiten hjem, og eg meldte meg frivillig, egentlig ment som en spøk, til å utføre selve slaktet. Ingen av de andre hadde lyst til å gjøre det, så det endte med at eg ble tildelt jobben. Med en blandet følelse av frykt og spenning gikk eg for å hente kniven min (takk for gaven, Børre), mens vertsfaren min gjorde klar slaktestasjonen. Selve slaktet gikk ganske fort for seg, og eg fortalte meg selv gang på gang at når eg har spist kjøtt hele livet må eg pent takle ubehagelighetene rundt det å slakte et dyr.Neste steg var å fjerne skinnet, og der overlot eg stafettpinnen til vertsfaren, som hadde gjort det mange ganger før og ikkje hadde den minste tiltro til at eg kom til å få det til. Mens vi fjernet skinnet hadde vennene mine, som er lærere på skolen, fått noen av internatelevene til å fyre opp grillen. I den prosessen mistet en av elevene en brennende avis ned på det knusktørre gresset som ikke har blitt regnet på på åtte måneder. Han klarte heldigvis å slukke brannen før den spredde seg, men måtte tåle to rimelig harde ørefiker av vertsfaren min rett etterpå. Lærere har lov til å straffe elevene fysisk her, og eg må innrømme at eg sliter med å venne meg til det. Det er imidlertid ikke veldig vanlig lenger, heldigvis.

Her grilles det innvoller

Meg og min vertsfar

I løpet av dagen fikk eg en del nye smaksopplevelser. Det var ikke snakk om å la noe av geiten gå til spille, og omtrent alt vi fant inne i geiten ble hevet på grillen. Dette inkluderte testiklene, noe som til min store overraskelse smakte ganske ålreit (i ettertid kan eg ikkje skjønne korfor eg takket ja når eg ble tilbudt en nygrillet spermbeholder). Leveren var også en av godbitene, mens nyren var en av de eg godt kunne klart meg uten. Eg blei gjennom hele dagen ledd av fordi eg var opptatt av hygieniske bagateller som for eksempel å ikkje bruke samme fat for rått kjøtt og ferdigstekt kjøtt og fordi eg valgte å desinfisere hendene mine hyppig. Det var imidlertid verdt bryet når eg kunne avlegge normal rapport ved enden av dagen. Vi rakk akkurat å fullføre ribbene i tid til å se Chelsea- Manchester City, så med andre ord var dagen ganske perfekt; et seks timer langt måltid etterfulgt av en godbit av en fotballmatch.

Den påfølgende tirsdagen trente eg som vanlig SOS barnebyers barneskole sitt u9- lag. I en av pausene trikset og driblet eg litt rundt med guttene, noe som ble lagt merke til av treneren til u12- laget. Etter treningen kom vi i snakk, og han inviterte meg til å spille kamp den påfølgende helgen for det "sosiale fotballaget" han er trener for, Mzilikazi Pirates. De skulle vise seg å bestå stort sett av tidligere fotballproffer fra Zimbabwes eliteserie. En av dem har vært proff på Kypros, en annen i Polen, og mange av dem har spilt på landslaget til Zimbabwe med tilnavnet The Warriors. Den feteste av alle er 60 år gammel, og herjer tidvis med motstandernes forsvar fra sin rolle som hengende spiss. Han løper maks en kilometer i løpet av 90 minutter.
Debutkampen min var en blandet opplevelse. Før det var gått 20 minutter hadde eg skårt to mål, som selvfølgelig var hyggelig, men det førte til at resten av kampen var en tirade av sene stygge taklinger mot undertegnede, noen av dem over knehøyde. Dommeren holdt imidlertid kortene i lomma, muligens fordi han hadde glemt det mørkerøde kortet hjemme. Etter kampen ble alle spillerne, pluss 20 andre folk som alltid ser på kampene, sittende igjen for den sosiale delen av opplegget, som for de fleste er den aller viktigste delen. Det er obligatorisk å være igjen i minst to timer etter endt kamp, samt delta på allsang av lagets eneste supportersang. Målbonusen min var å bli spandert øl på hele ettermiddagen, og bli invitert til de 25 gjenværende kampene i sesongen. En av sjefene til det lokale eliteserielaget Bulawayo Highlanders ga meg i tillegg en stående invitasjon om å komme å trene med dem. Highlanders har en enorm supporterskare rundt om i området, så akkurat det tilbudet har eg tenkt å ta han opp på bare for historiens skyld.

Bursdagsbarnets hjem

Her må man holde øya åpne
og være forberedt på alt
langs veien

Helgen etterpå var det duket for en tur ut på landet, til det man her kaller "the rural area". Etter en to timers kjøretur som startet kl 0300, på en vei som ifølge bestefar så sine beste dager på tidlig 80- tall, og i et baksete med fire andre, kom vi fram til Tsholotsho etter omtrent fem intense kramper på baksiden av låret. Der skulle vi feire min zimbabwesiske oldefars 103- årsdag; en imponerende alder, spesielt med tanke på at forventet levealder i Zimbabwe i store deler av hans liv har ligget rundt førti år. Stort sett hele slekta og resten av landsbyen hadde møtt opp for denne festen, og en generator hadde blitt leid inn for anledningen slik at vi kunne ha strøm til et musikkanlegg. Det brakte ganske stor oppmerksomhet at det hadde ankommet en hvit mann til landsbyen, noen av innbyggerne hadde aldri sett en hvit mann, og syntes naturligvis at det var veldig spennende. De fleste av dem snakket imidlertid ikke engelsk, noe som gjorde kommunikasjon krevende, og gjorde at de stort sett bare stirret. Dagen i forveien hadde de slaktet en ku, og den ble nå tilberedt for å mette de noen og hundre fremmøtte gjestene. Selve festen ble innledet med en katolsk messe på Ndebele.

Bongotrommene var på plass

Meg og landsbyhøvdingen

Som mann var eg så heldig at eg fikk en stol, alle de fremmøtte damene ble henvist til tepper på gulvet. Etter halvannen time kulminerte messen i sang, jubel og full fest, og gamle damer på 70-80 år danset med hverandre i ekstase. Kontrasten til den forrige katolske messen eg deltok på med min far i Westminster Cathedral i London kunne ikke vært større.
Etter messen åt vi den slaktede kua før neste post på programmet begynte. Da var det tid for taler av forskjellige fremtredende personer i landsbyen, selvfølgelig på Ndebele, og de hadde alle mye på hjertet. Etter dette var det tid for å sprette champagnen, og et lyst hode fikk en idê om at det hadde vært morsomt hvis det var eg som gjorde dette. Eg takket ja, som eg ofte gjør, uten å tenke over at eg aldri hadde gjort noe slikt før. Eg gjorde meg imidlertid umiddelbart klar for å sprette min første champagne noensinne foran flere hundre mennesker, og det gikk overraskende bra. Vertsfaren min kom etterhvert løpende inn på scenen og styrte meg slik at eg sprutet champagne på bursdagsbarnet, noe eg instinktivt var usikker på kordan ville bli mottatt. Det gikk heldgivis bra, og etter dette ble eg oppfordret til å danse. Dette ble godt mottatt av de fremmøtte, til tross for min åpenbare mangel på ferdigheter, og eg endte til slutt opp i en slowdance med landsbyhøvdingen, noe min vertsfar hevder de kommer til å snakke om i den landsbyen i flere år fremover. En vanvittig kul dag hvor eg møtte noen herlige folk og fikk oppleve en helautentisk del av livet på landet i Afrika.